Foto: Anna-Julia Granberg

Jeg skal hjelpe deg – en sykepleiers farvel til eldreomsorgen

Tre uker med sommerferie i Thailand lå foran meg. Jeg kunne ikke annet enn å innrømme at jeg så fram imot en pustepause fra jobb. Jeg var sliten, men ikke på den måten som et par ekstra timer med søvn ville fikse. Snarere utslitt, på randen til motløs.

Én ting var at jeg kjente det i kroppen. Ryggen og skuldrene mine hadde fått kjørt seg etter mange tunge stell og forflytninger på egen hånd. Men noen uker uten løft ville lindre det, og jeg ville bli så god som ny. Fysisk. En annen ting var den påkjenningen det innebar å se mennesker lide på den måten mange av pasientene mine gjorde hver eneste dag fordi vi som skulle ta vare på dem ikke strakk til. Å daglig bli tvunget til å haste forbi den gamle damen i gangen, hun som ikke forstår hvor hun er og som kikker på deg med store redde øyne og som er på vei hjem til barndomshjemmet for der venter Mamma. Damen som ikke forlanger annet enn tida di og oppmerksomheten din, men du har ikke mulighet til å gi henne noen av delene, for du må være et annet sted, hos noen som trenger deg enda mer, så du sier: «Du må bare vente litt, vennen, så kommer jeg. Jeg skal hjelpe deg. Snart.»

Men snart blir ofte til aldri på et sykehjem, så etter å ha løpt forbi henne nok ganger til at samvittigheten din er på bristepunktet, så gir du henne til slutt en pille. En pille som gir deg enda dårligere samvittighet, men den sløver henne kanskje ned så hun sovner slik at du i alle fall slipper å treffe på henne i gangen neste gang du løper forbi. Eller så er pillen kanskje et skudd i blinde den dagen og den hjelper ikke i det hele tatt. Og neste gang du er i korridoren så står hun og roper og skriker, kanskje slår løs på en medpasient, og du skiller dem raskt fra hverandre, følger hver av dem til sine respektive rom, selv om du egentlig ikke har tid til det heller. Begge trenger trøst, men du kan ikke gi dem det, for noen andre trenger deg mer, så du må prioritere, og nok en gang er det kvinnen i korridoren som trekker det korteste strået.

Så du gjentar deg selv, lover at du snart vil komme. Men du kommer ikke. For noen falt på Skjerma, eller fikk et anfall, skulle ha et sårstell, en blodprøve eller følge inn i døden. Og hun blir stående i korridoren alene. Igjen.

Når det å hjelpe er yrket ditt, og du ikke klarer å gi pasientene den hjelpen de, etter loven, har krav på, så tapper det deg for krefter. Du føler deg mislykket. Og selv om jeg håpet at noen uker med sol og sommer skulle hele hjertet og samvittigheten min, og forhåpentligvis også få opp arbeidslysten, så gjorde det ikke det.

For snart to og et halvt år siden sluttet jeg i jobben min som sykepleier. Jeg sluttet fordi jeg ikke lenger kunne stå inne for den eldreomsorgen jeg og mine kolleger ble tvunget til å utføre på jobb. En eldreomsorg som gikk på etikken og verdigheten løs. En eldreomsorg jeg mener brøt med grunnleggende menneskerettigheter og som gjorde at pasientene mine havnet i uetiske og nedverdigende situasjoner fordi jeg ikke rakk frem i tide. Fordi noen andre påla meg så mange oppgaver at jeg ikke strakk til overalt. Fordi det var for få mennesker med fagkompetanse på jobb.

I boken min, Jeg skal hjelpe deg – en sykepleiers farvel til eldreomsorgen, har jeg tatt bladet fra munnen, og deler de historiene og opplevelsene jeg tidligere tiet om. Samtidig som jeg ønsker å vise det brede spennet som ligger i sykepleierrollen, og hylle pleierne som hver dag, til tross for at forholdene ikke alltid er lagt til rette for det fra organisatorisk hold, gir omsorg og skaper hverdagsmagi rundt om på landets sykehjem, så ønsker jeg også å bryte tausheten om de uverdige forholdene som utspiller seg på norske sykehjem. I tillegg har jeg satt ord på hvordan det var å daglig måtte gå på kompromiss med en faglig forsvarlig praksis jeg visste var til det beste for pasientene mine, til fordel for alle effektivitets- og økonomikravene vi ble pålagt. Alle disse kravene som ga oss pleierne på jobb tidsnød. En tidsnød som igjen ga oss dårlig samvittighet for alt vi ikke fikk gjort.

Det begynte som en klump i magen allerede på sykepleierstudiet, da jeg var vitne til forhold som gikk ut over pasientsikkerheten og som var høyst kritikkverdige. Klumpen ble ikke noe mindre da jeg kom ut i lønnet arbeid. Men jeg lærte meg raskt å overse den. I veldig mange år sa jeg til meg selv: «Det er bare slik det er – det er bare å gjøre det beste ut av det.» Men etter hvert ble klumpen til en verkebyll som ikke lenger lot seg overse. Jeg kunne ikke lenger stå inne for arbeidet jeg utførte, så jeg forlot jobben min i protest. Ikke fordi det var en jobb jeg ikke trivdes i, men fordi det var en jobb jeg elsket.

Statistikk viser at Norge mangler 6000 sykepleiere. I 2035 vil tallet være 28 000. En av fem har forlatt sykepleieryrket ti år etter endt utdanning. Jeg er en av dem. Har vi råd til å miste flere?

Vigdis J. Reisæter, mars 2021

Jeg skal hjelpe deg – en sykepleiers farvel til eldreomsorgen

Hva skjer når sykepleierens mulighet til å gi god omsorg effektiviseres bort?

I tillegg til de gode historiene der pasientene får den nødvendige omsorgen, fortellerVigdis J. Reisæter også om en skyggeside av norsk eldreomsorg. Hun retter søkelyset mot sykepleieres vilkår for å gi god omsorg – og dermed på hvordan vi tar vare på de eldre i Norge i dag. I tillegg til å være en hyllest til pleierne som daglig gjør sitt beste for å gi god pleie og skape hverdagsmagi rundt omkring på landets sykehjem, kan boken også leses som hennes aller siste avviksmelding.

Vigdis J. Reisæter

Vigdis J. Reisæter (f. 1981) er utdannet sykepleier ved Høgskolen i Oslo. Hun er også høgskolekandidat i drama- og teaterkommunikasjon.