Foto: Agnete Brun

Da kvinnene omsider fikk være med

1913 ble et merkeår i min bestemors liv. Hun ble gravid med sitt første barn, og hun fikk stemmerett. 23 år etter at Stortinget debatterte saken for første gang, kunne bestemoren min delta i demokratiet. Høsten 1915 la hun babyen i vognen, tok på seg hatt og kåpe og gikk til stemmelokalet for å si sin mening om hvem som skulle styre Norge.

Det er langt mellom generasjonene i min familie. At bestemoren min ble født inn i et samfunn der kvinners mening ikke skulle telle, er rart å tenke på. I arbeidet med «Norsk kvinnehistorie på 200 sider» har jeg kommet nær min egen familiehistorie og stadig måttet klype meg i armen: Var det ikke lengre siden...? En motivasjonsfaktor for å skrive boken var oppdagelsen av hvor sammensatt norske kvinners historie er. Kamp for stemmerett og sysselsetting det ene øyeblikket, ut av arbeidslivet og tilbake til kjøkkenbenken det neste.

Kvinnesakspioneren Gina Krog holdt sine første foredrag om stemmerett for kvinner midt på 1880-tallet. Første gang forslaget ble fremmet i Stortinget, ble det avvist med 70 mot 44 stemmer. En av årsakene var talen til Kristiansands biskop, Johan Christian Heuch. Det gjør et visst inntrykk å lese argumentene han og mange andre brukte i 1890.

Hvis kvinnen «brøt naturens orden» og påtok seg oppgaver i offentligheten, ville hun bli «et vanskapt misfoster», hevdet biskopen. J. C. Heuch mente det var spill av Stortingets kostbare tid i det hele tatt å debattere saken. Kronargumentet var hans egen mor, som han mente var høyst uskikket til å delta i politikken. Med stemmerett fulgte jo også retten til å stille til valg. Biskopen forestilte seg moren sin som innvalgt representant i Stortingssalen, der hun ville komme til å utbre seg «med pipestemme og all den iver og fanatisme som lett griper kvinnen».

Bestemoren min ville nok hatt sitt å si i sakens anledning. Hun var en rett-fra-levra dame, som ikke lot seg dupere av folk med fine titler. Gina Krog var skuffet, men kjempet videre med krum hals. Ytterligere tre ganger diskuterte Stortinget stemmeretten, uten at kvinnene fikk slippe til. Fortsettelsen er som en thriller. Først smatt de inn i lokale skolestyrer. I 1894 ble det besluttet at de også skulle få delta i brennevinsavstemninger, der meningen deres endelig ble regnet som kvalifisert. Mange kvinner engasjerte seg i avholdsforeninger, på grunn av de sosiale tragediene som oppsto når fattige ektemenn drakk opp familiens matbudsjett.

Gjennombruddet kom da kvinner med inntekt eller formue fikk stemmerett ved kommunevalget i 1901. Plutselig stilte noen av dem til valg også. I Trondheim, Drammen og Kristiania ble imidlertid alle kvinnenavn på listene strøket. Fra Kristiansand ble det meldt om at mange menn nektet sine koner å stemme. En vittigper spurte i et avisinnlegg om det var ulovlig å kjøpe konas stemmerett med en ny hatt og stenge henne inne for å passe barna på valgdagen?

Til sammen ble likevel hundre kvinner valgt inn i kommunestyrene i 1901. Og den 11. juni 1913 var det omsider klart for å gi norske kvinner stemmerett på lik linje med menn. Denne dagen bølget det et tog av sommerkledte kvinner med bredbremmede hatter oppover Karl Johans gate og frem til Stortinget.

Bestemoren min var tilbake i arbeid, som skuespiller på Centralteatret, et steinkast fra Karl Johan. Jeg liker å forestille meg at hun og resten av ensemblet tok en prøvepause denne junidagen, stilte seg på hjørnet av Rosenkrantz gate og så på prosesjonen.

Stemmerettspionerene har fått sin plass i «Norsk kvinnehistorie på 200 sider», men jeg har også brukt tid på å finne frem til mer vanlige og ukjente kvinner, de som bare har vært oppført i folketellingene som noens datter, søster, kone eller mor. I boken møter du en gardsjente som fikk livet totalt forandret da hun giftet seg, en fabrikkarbeiderske som streiket, en politibetjent som ble skandalisert, en villstyring som startet sitt eget flyselskap, en husmor som slaktet skilpadder, en professor som dro på feltarbeid i lang kjole og hatt, og mange, mange fler.

God lesning!

Hege Duckert, mars 2021

Norsk kvinnehistorie på 200 sider

Journalist og forfatter Hege Duckert setter endelig kvinnene i sentrum og beskriver norsk kvinnehistorie slik den aldri har vært fortalt før. Vi møter dem som kjempet for selvstendighet og stemmerett, men Duckert beskriver også hverdagskvinnenes kår og forteller spennende om heltene du ikke har hørt om.

Hvorfor feirer vi polfarerne Nansen og Amundsen, men ikke helsepionerne Elise Ottesen-Jensen og Katti Anker Møller. Hvorfor hører vi om Tungtvannsaksjonen, men ikke om Fyrstikkarbeiderstreiken? Denne boken endrer perspektivet.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider inngår i den populære 200-sider-serien og er rikt illustrert.

Hege Duckert

Hege Duckert er journalist og forfatter, og arbeider nå som stabssjef i NRK. Hun har tidligere vært kulturredaktør i NRK og redaktør i Dagbladet. Hennes første bok var Men jeg har jo ingenting å ha på meg, om motens historie. Siden har hun blant annet gitt ut Mitt grådige hjerte, om fire kvinner hun beundrer: Simone de Beauvoir, Frida Kahlo, Karen Blixen og Billie Holliday, reiseguiden Paris. 100 unike opplevelser og Summen av små ting. Fra symaskin til selfiestang: 25 ting som forandret Norge, og våren 2021 er hun ute med Norsk kvinnehistorie på 200 sider.