GRATIS frakt på alle varer ut oktober! Les mer her

Per Petterson leker seg med nytt format:

Jeg ga meg selv redigeringsforbud

Journalist: Robin Ingeborg Frøyen // 08.10.2021

Per Petterson kaller det en ’reservebok’, men innrømmer samtidig at Mitt Abruzzo ble det lengste bokmanuset han noen gang har levert. Hva er det som gjør at Mitt Abruzzo skiller seg ut? Og hva betyr egentlig Abruzzo? 

Foto: Caroline H. Heitman

Per Petterson slet lenge med skrivesperre mens han skrev Menn i min situasjon, en bok det tok seks år å fullføre. Med Mitt Abruzzo har Petterson tatt journal-formatet for hånden, og denne gangen har skrivingen gått raskere enn noen gang før. Boken er skrevet i perioden 29. januar til 18. juli 2021, og har likevel blitt et av de lengste bokmanusene Petterson har skrevet. Mitt Abruzzo har falt i smak hos anmelderne, og det er tydelig at Pettersons personlige stemme fenger. 

«Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut.»
– Cathrine Krøger, Dagbladet

«Han skriver akkurat like så bra som vi vet han kan. På sitt beste gnistrende godt.»
– Sindre Hovdenakk, VG

Verdens lengste reservebok 

- Jeg hadde begynt på en ny roman, skrevet to kapitler i januar 2020, syntes det var fint og trykte første kapittel i Klassekampen, slik jeg alltid har gjort. Denne gangen viste det seg å være litt for dristig, for det ble etter hvert veldig stille. Så mistet jeg lysten. Det var et fint kapittel, men det gikk rett og slett ikke. Da tenkte jeg at nå, nå er jeg ferdig. For godt.

- Det gikk omtrent et år før jeg tenkte at faen, jeg er jo forfatter, jeg kan vel ikke pensjonere meg. Dessuten sa kona fornøyd at nå kunne vi jobbe mer sammen i hagen og sånt – men det hadde jeg jo ikke lyst til. Det var da jeg bestemte meg for å skrive journal. Jeg syns det er fint format, jeg liker å lese det selv, og det ble en veldig annerledes måte å jobbe på. Etter hvert ble det nesten en liten ‘obsession’, en besettelse, å skrive denne journalen. Det ble grunnen til å stå opp om morgenen, det var det som ga dagene nytte. 

- Dette starta egentlig som en en reservebok, men manuset ble til slutt hele 448 sider, fra januar til juli. Jeg lurer på om det er en liten verdensrekord, så langt manus har jeg aldri skrevet før – det vanlige er bokmanus på kanskje 250 sider.

Foto: Robin Ingeborg Frøyen

Retteforbud

- Kontrakten med meg selv var at det jeg skrev, måtte være sant. Nå er jo alt jeg skriver sant, på en måte, men nå måtte det være sant i faktisk forstand. Det som står er det jeg følte den dagen, jeg skulle ikke dikte noe, ikke rette noe. Hvis jeg retter, er det ikke lenger det jeg tenkte den dagen. Vi husker så utrolig feil om nesten alt, det er helt utrolig hvor mye vi glemmer og minnes annerledes i etterkant! Det eneste jeg ikke husker feil er negative replikker, det står som hugget i stein – men alt annet blir annerledes når jeg husker tilbake.

- Jeg kan stryke, ta vekk ting jeg ikke vil ha med – men jeg har ikke endret noe. Jeg har latt mye være igjen som mange sikkert syns er langt, men det er jo sant, og det er slik jeg tenkte og følte akkurat den dagen. Det var dessuten det som sto i kontrakten; det skulle være en journal, og man går som regel ikke tilbake og endrer journalene sine. Jeg håper ikke leserne blir sure, i hvert fall! Jeg skrev jo egentlig bare for meg selv, og språklig er det ikke der jeg vanligvis er, for jeg gikk ikke tilbake og fikset – det er ikke finpusset på samme måte.

- Etter en stund ble jeg jo kontaktet av forlaget som spurte: Hva tror du, kan det bli ei bok? Men det ville jeg for så vidt ikke ta stilling til. Jeg ville beholde moduset, forholde meg til kontrakten slik den sto, skrive for meg selv først og se om det ble noe etterpå.

Hvorfor Abruzzo?

- Boka handler omtrent ikke om korona, men pandemien gjorde seg likevel gjeldende siden jeg plutselig ikke fikk sett barnebarna, venner eller bekjente. Slik landet jeg på «Mitt Abruzzo».

- Abruzzo-regionen er kjent for eksil. På 1900-tallet i Italia sendte de kommunister og anti-fascister til eksil i Abruzzo-distriktet, ofte før de skulle henrettes. De fikk ikke lov til å forlate området. Blant annet ble den anti-fascistiske forfatteren Natalia Ginzburg sendt dit, til det fattige Abruzzo, en landsby fylt av murere og steinhoggere. Hun skrev om oppholdet der i historien «Vinter i Abruzzo». Jeg sa jo at vi ofte husker feil, men den historien står fremdeles klart for meg; jeg har hatt et minne om den boka siden jeg leste den.

- Jeg bor omtrent inni skævven. Vi møter mye dyr, men ikke mennesker. Slik har denne tiden på en måte vært en eksilperiode for meg også: Mitt Abruzzo.

«I dette rommet var det malt en ørn i taket, og jeg stirret på ørnen og tenkte at dette var eksilet; ørnen, den grønne ovnen som pep, det vide og stille landskapet og den urørlige snøen.»

- Natalia Ginzburg,
utdrag fra Vinter i Abruzzo
, 1944  

Abruzzo i Italia. Foto: Pixabay

Lese med leksikon

- Det er en haug referanser til forfattere og slikt i denne boka. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle hatt en navneliste bak, men det var redaktøren min, Ingrid, helt uenig i. Når vi leser slike bøker pleier vi å slå opp når vi støter på navn og referanser vi ikke kjenner. Man leser jo boka om den personen boka handler om, først og fremst. Når folk leser denne boka, vil de jo lese en bok om meg, går jeg ut ifra – det får holde.

- Jeg husker da jeg var 17 år og lånte Beauvoir sin selvbiografi på svensk – den sto i bibliotekhylla på Veitvet bibliotek, midt mellom biografier om fotballspillere og isbjørnkonger. Det underlige navnet skilte seg ut for meg, og jeg valgte naturligvis den. Absolutt INGENTING jeg leste i den boka hadde jeg hørt om før, og jeg ble helt trollbundet. Da slo jeg opp alt selv – den gangen var det jo ikke Google engang, jeg slo opp i leksikon. Så jeg håper kanskje litt på det, da, at folk slår opp selv og blir kjent med personene jeg nevner på egenhånd, gjør det til sitt eget.

Assosiasjonenes stjernehimmel

- Alle har et lite univers inni seg med masse referanser som kanskje ikke henger sammen, men som sammen danner det hele mennesket. Det er som en personlig stjernehimmel. Assosiasjoner er totallov i denne boka – noen ganger skriver jeg ti sider og husker ikke lenger hvor jeg begynte. Kanskje mange kan kjenne seg igjen. Det er noen ganger sånn det er når jeg leser andres bøker også – at jeg får innblikk i andres stjernehimmel og skjønner deres assosiasjonsverden.

- Ta kona mi, for eksempel: Hundeslede og komposthaug. Jeg skjønner at det er kona mi, det er en del av hennes helt egne stjernehimmel. Og kyr, hun er veldig glad i kyr! For de som ikke kjenner henne, vil ikke hundeslede, kyr og kompost gi noe mening, mens jeg vet umiddelbart at dette, dette er kona mi. Kanskje leserne kan sitte igjen med litt av min assosiasjonsverden. Kanskje de blir mer bevisst sin egen.

Hunden Freia, oppkalt etter sjokoladefabrikken
Foto: Per Petterson

Bokomslaget

- Har dere sett bokomslaget? Det er noe helt for seg selv!
Fotograf: Per Petterson. Og akvisitør: Freia.

- Hunden vår Freia kom hjem med masse småfugl mens jeg skrev boka. To svaler, en gråspurv, blant annet. Jeg syns jo det ble litt i overkant, men en dag tok jeg en av disse fuglene med meg inn, la den på et metallgrønt cafébord og tok bilde. På den måten ble til og med bokomslaget et bilde fra hverdagen i mitt Abruzzo.

Mitt Abruzzo

Mitt Abruzzo: journal 29.01 - 18.07.2021 av Per Petterson

Jeg er 68 år nå og har vært det siden juli, den 18. Det er koronapandemi på andre året med alt hva det innebærer. Jeg sitter ved vinduet, det er 15 grader minus, det er januar. Det er ikke lyst ennå, men det er heller ikke mørkt, det var fullmåne i natt. Fra vinduet ser jeg ned mot skogkanten langs enga ikke langt fra grusveien og lindetrærne. På bergknatten like ved skal vi bygge et hus, et ikke veldig stort hus, og skal flytte ned dit fra dette huset som snart har vært hjemmet mitt i 28 år.

Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje
må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år. Med
storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.

Mitt Abruzzo er en både mollstemt og energisk tekst, skrevet fram med finstemt sårbarhet og røff humor, og hele veien med Pettersons umiskjennelige, lysende prosa.