GRATIS frakt på alle varer ut oktober! Les mer her

Tinashe Williamson om arbeidet med Håndbok for unge antirasister:

- Noen ganger var det helt jævlig

Journalist: Robin Ingeborg Frøyen // 06.10.2021

Skuespiller og forfatter Tinashe Williamson har gjort braksuksess med debutboka Håndbok for unge antirasister. Likevel kan hun fortelle oss at hun flere ganger vurderte å legge fra seg hele prosjektet. Deler av skriveprosessen har vært veldig vanskelig.

Foto: Robin Ingeborg Frøyen

Hva var det som motiverte deg til å skrive denne boka?

- Jeg tenkte på hva slags bok jeg selv skulle ønske var på skolebiblioteket da jeg gikk på skolen, hva slags bok som mangla i bokhylla. Da jeg var yngre skulle jeg ønske at det fantes en bok som gjorde det lettere å snakke om rasisme, både for de av oss som kjenner det godt på kroppen, og for de av oss som ikke har kjent rasisme selv. Jeg ønsket meg en bok som tar for seg hva hudfarge er, hvorfor det er viktig med representasjon, hvordan være god alliert og hvorfor det er viktig. En håndbok for antirasister, rett og slett – det var det jeg ønsket meg.

Hvorfor spesifikt UNGE antirasister?

- Jeg ville sende stafettpinnen videre. Jeg tenker at de aller beste til å starte viktige samtaler, stille spørsmål, si ifra, det er barna. Det holder ikke å bare ikke være rasist – vi må bruke stemmene våre, og det er viktig at man vet hva man skal gjøre hvis noen er rasistiske eller sleivete. Barn har lov til å si ifra til oss voksne.

- Jeg oppdaga likevel at det er utfordrende å forklare vanskelige begrep som strukturell rasisme og white privilege til barn og unge. Heldigvis har jeg hatt en lærerkonsulent med på laget som har hjulpet meg å forklare disse tingene slik at barn også kan forstå. Jeg ville skape et springbrett for å starte samtaler på tvers av generasjoner, med et språk som treffer både unge og gamle.

Foto: Robin Ingeborg Frøyen

Mens vi er inne på samtaler; hvorfor er det så vanskelig for mange å snakke om rasisme, tror du?

- Jeg tror det er veldig ubehagelig for oss å innse at det er mennesker der ute som måler menneskers verdi ut fra hudfarge. Det er en sannhet vi ikke har lyst til å snakke om, og som vi skyver under teppet.

- Vi har skaffet oss verktøy for å snakke med barn om overgrep, for eksempel, nettopp fordi konsekvensen av å ikke ha de verktøyene, er så fatale. Den samtalen er også vanskelig å ta. På samme måte er samtalen om rasisme også ubehagelig, men vi har vært for dårlige til å ta den praten. Det er det viktig at vi gjør; konsekvensene av stillheten rundt rasisme er også fatal, og det er på tide at vi prater skikkelig om det. Med denne håndboka vil jeg gi leserne verktøyene til å ta de samtalene.

- Det jeg også vil få frem, er at rasisme er like alvorlig for de som har kjent det på kroppen som de som ikke har kjent det. For barn, ja, men like viktig for voksne, og kanskje særlig for foreldre. Mange foreldre er redde for at barna skal bli utsatt for rasisme i oppveksten, men det er jo også foreldre som er redde for at barna deres sitter med dårlige holdninger, surfer på nett og tar til seg fiendtlige meninger; som er redd for at barnet deres blir den nye Breivik eller Manshaus. Denne boka er ment å hjelpe alle, uansett hvilken kant de står på.

Hva var det mest utfordrende i arbeidet med denne boka?

- Det var ganske retraumatiserende å gå inn i følelser og tanker om opplevelser som ligger langt tilbake. Det er vanskelig å snakke om den rasismen man opplever i dag også, men akkurat de gamle opplevelsene, de vondeste minnene, de er det skikkelig vondt å gå i dybden på. Herregud, det er vanskelig å snakke om det nå, til og med, uten å gråte.

- For de av oss som har kjent rasisme på kroppen er det vanskelig å snakke om, nettopp fordi det river opp noen sår du har prøvd å lege. Du har jobbet med å komme deg til hektene og legge opplevelsene bak deg. Når du går tilbake, ser på de vonde opplevelsene og skal formidle dem videre – for eksempel i en bok – er det som å rive opp det friske arrvevet.

- Samtidig er det nettopp de traumene som bidrar til at jeg syns det er så viktig at vi snakker om rasisme. Jeg vil at andre skal slippe å få de arrene som jeg går rundt med. Kanskje, ved å blottlegge mine egne traumer, kan det hende noen der ute slipper å ha slike opplevelser.

Hendte det at du ble usikker på om du ville fortsette? Om denne boka var verdt smerten i å retraumatisere seg selv?

- Det har vært spennende, men også vondt å jobbe med denne boka. Noen ganger var det helt jævlig. Jeg grein og lurte på om jeg i det hele tatt gikk i riktig retning med det her, om det var verdt det. Jeg har alltid tenkt at det er viktig å snakke om rasisme, men jeg har tvilt på om min stemme er viktig nok.

«Men så tenkte jeg: Hvis jeg skal etterlate noe til barna mine, så er det at de skal slippe. De skal slippe å sitte på det vorspielet, i den lunsjen på jobben, i den skolegården. De skal slippe den rasismen.»

- Tinashe Williamson

- Det, tenker jeg, er viktig. Det jeg vil forandre, er viktig. Det var det som fikk meg til å skrive.

Foto: Robin Ingeborg Frøyen

Man kan vel si at strevet lønnet seg til sist?

- Haha, ja! Det gikk liksom ikke helt opp for meg da boka kom ut. Jeg var i Zürich da den ble utgitt, så jeg fikk ikke sett den før en stund etterpå. Da jeg kom hjem gikk jeg i fire ulike bokhandler for å finne boka, men jeg fant den ikke noe sted, og jeg turte ikke å spørre etter den. Til sist ringte jeg forlaget, for jeg lurte på om noe var galt. «Tinashe,» fikk jeg som svar – «det er fordi den er utsolgt!». Det har fremdeles ikke gått helt opp for meg.

Hva ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest Håndbok for unge antirasister?

- Kampånd! Og en ansvarsfølelse. Jeg ønsker at leserne har samtaler med sin familie, venner, besteforeldre, som de ikke har hatt tidligere. Vi kan ikke forandre det vi ikke erkjenner. Rasisme skjer i Norge også, og vi må snakke om det. Vi vet ikke hvor vi skal før vi vet hvor vi har vært.

«Tinashe Williamson har laget en forståelig og engasjerende bok som åpenbart har potensial til å starte mange viktige samtaler på tvers av generasjoner.»
– Oda Faremo Lindholm, VG

«Denne boka burde være obligatorisk» 
– Shana Fevang Mathai, NRK

Håndbok for unge antirasister

Håndbok for unge antirasister av Tinashe Williamson

Håndbok for unge antirasister av Tinashe Williamson belyser og engasjerer, og oppfordrer til det aller viktigste: nemlig dialog. Gjennom ti kapitler og ti fiktive karakterer svarer Williamson på spørsmål som hva rasisme egentlig er, hvorfor representasjon er viktig og hva man kan si hvis man opplever at noen blir diskriminert mot på grunn av hudfargen sin.


Rasisme er et vanskelig tema for oss voksne å navigere, og for mange er det derfor ekstra krevende å snakke med barna våre om det. For hva skal man egentlig si? Hvor skal man begynne?
Denne engasjerende, inkluderende og lærerike boka er skrevet i skoledagbokformat med oppgaver og samtaler som barna lett kan ta med de voksne hjemme eller sammen med klassen på skolen. Målet er å gi stafettpinnen videre til den oppvoksende generasjonen, og få dem til å føle at de har makt til å forandre verden. Sammen står vi sterkere, og bare ved å anerkjenne problemet kan vi få bukt med det.
Dette er en uunnværlig bok for barn fra 9 år og oppover, og den vil fungere like godt hjemme som i undervisningssammenheng.