Foto: Emil Tanem

Utøyakortet

«Du greier ikke tenke klart». Det er det «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» egentlig betyr.

Når vi snakker om 22. juli, er ikke «traume» et ord du kan si høyt om du vil tas på alvor. Ordet «traume» henger der, som et usynlig sceneteppe, som faller over den som måtte finne på å mene noe politisk om volden en ble utsatt for.
Jeg blir så opprørt over hvor fort det å ha overlevd Utøya gikk fra å være noe som fordret at vi andre lyttet, til noe som diskvalifiserte deg.

22. juli ble ikke noe en generasjon AUF-ere hadde erfart, det ble noe som svekket dem. Gjorde dem triste, og annerledes, og utilregnelige. Noen vi kunne sympatisere med, men ikke slippe til rundt bordet, der vi voksne som fortsatt greide å tenke klart, ubesudlet av traumer og personlige erfaringer, hørte hjemme. Det er det «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» egentlig betyr: Du greier ikke tenke klart. Som om livet – og politikken – var en rettssak, og de som var merket av 22. juli var inhabile. Som om det å ha erfart høyreekstrem vold, gjør en mindre skikket til å vurdere farene ved høyreekstrem vold.

Mange har i tiden fram mot tiårsmarkeringen etterlyst et tydeligere oppgjør etter 22. juli. Jeg vet ikke om et oppgjør egentlig er ønskelig, eller i det hele tatt mulig. Jeg er mer opptatt av at det 22. juli som ble erfart, også kan snakkes om i en politisk sammenheng. Slik erfaringer med sykdom, eller med helsevesenet, eller med offentlige myndigheter, eller med arbeidslivet, alle er erfaringer vi verdsetter – ikke avfeier – når politikk diskuteres og skapes.

En terrorist skjøt på hundrevis av uskyldige ungdommer, bevæpnet ikke bare med skytevåpen, men med et tragikomisk manifest fullt av tanker som siden den gang bare har fått større, ikke mindre, plass i offentligheten rundt oss. Tanker om Arbeiderpartiet som landssvikere, om «kulturmarxistene» som forsøker å ødelegge Norge og bytte ut befolkningen med muslimer. Tanker om at Europa blir invadert, og at undergangen nærmer seg, og at vi er i en slags borgerkrig. Tanker som, om du følger dem hele veien til sin naturlige konklusjon, så åpenbart kan ende i vold.

Tanker som de som ble forsøkt skutt og drept må tåle å se igjen, og kjenne igjen, veldig mange flere steder enn i manifestet til Anders Behring Breivik. Tanker som store deler av den norske offentligheten nekter, blånekter, strittende og ropende nekter å gjenkjenne andre steder, fordi det minner oss om noe vi helst ikke vil snakke om.

Forestill deg at du er en av dem som overlevde. Og forestill deg at enhver sterk følelse som måtte piple til overflaten når du diskuterer disse forskrudde tankene, vil knyttes til det som hendte, slik at du umerkelig, men øyeblikkelig endrer rolle fra aktør til offer. Forestill deg at du er en av dem, og at du knapt kan ytre deg offentlig om hva du mener må til for å hindre at noe slikt kan skje igjen, uten at blikkene, og kommentarene, og mistenkeliggjøringen kommer: Du slår politisk mynt. Du inntar offerrollen. Se for deg å bli satt på pidestall og hyllet for din kjærlighet og evne til å tilgi, men med det uuttalte kravet hengende over deg: Men ikke provosér. Ikke ødelegg den gode stemningen.

Selvfølgelig er det personlig for de som ble rammet. Det er det for svært mange. Men det gjør ikke det som hendte den dagen noe mindre politisk. Det er på tide å slippe AUF-erne ned fra pidestallen, og lytte til det de sier.

Snorre Valen, juni 2021

Utøyakortet – PERSONLIG SIGNERT ved nettbestilling

Utøyakortet er et personlig og politisk anklageskrift mot den norske offentlighetens manglende evne til å ta tak i de ubehagelige følgene av 22. juli. Og en appell om å gjøre det bedre i årene som kommer.

22. juli er ikke et ess AUF har i ermet. Det er trumfkortet alle vi andre kan spille ut mot dem, så vi selv kan leve videre i illusjonen om at alt er som før.

Snorre Valen går tilbake til høsten 2011 og de første, kaotiske og mislykkede forsøkene på en politisk debatt om 22. juli. Han tar et oppgjør med den kalde skulderen AUF møtte så snart de begynte å snakke om politikk, og med naiviteten vi utviser i møte med vår tids ytre høyre.

Snorre Valen

Snorre Valen er tidligere stortingsrepresentant og nestleder i SV. Han er nå politisk redaktør i avisa Nidaros.