Og vi må dvele litt ved dette bildet: Trygve, som i 1916, i det elleve år gamle kongeriket Norge, trøstig legger i vei på en helt vanlig landsens skolevei mellom turnipsåkre, hassel og syrinbusker og blomsterenger inneholdende den typen blandingsgras som kuene spiser før de store jordbruksrevolusjonene på tredvetallet, en helt vanlig gutt, seks år, ikke helt vanlig selvsagt, men det uvanlige er ikke der ennå, alle historiene om hvalfangst, redaktørstillinger, fangeopphold i historiens mest motbydelige utryddelsesleir, arbeidsbevegelsens glanstid, hans trøstige arbeid med motkonjunktursøkonomi, forsvarskommisjoner, landsfader Einar Gerhardsens venstre hånd gjennom tjue år, selv statsminister i to besværlige perioder, og kanskje den eneste norske politiker som flere enn ti journalister i edru tilstand har våget å kalle genial.'
Om alt dette, og mer til, handler Roy Jacobsens bredt anlagte skildring av Trygve Martin Bratteli og norsk politisk historie i dette århundret.
