Om forlatelse

Det går mot vår, og sevjen stiger i alt som lever. Tiden er kommet for å gjøre opp, for å avslutte noe og begynne på ny frisk. Kjærligheten tåler alt, men for enkelte begynner tålmodigheten å bli tynnslitt.

De grønne øynene festet seg på ansiktet hennes, søkte etter noe, hun visste ikke hva. Hjertet gjorde et lite byks og slo bakut i brystet hennes. Annar kremtet. - Jeg kommer for å be om forlatelse. Det har demret for meg at jeg må ha forbrutt meg mot deg. - Je husse itt’nå, brast det ut av henne. - Je var trøtt og slitin. Det kæn full itte ha vøri så gæli, da. Hun presset frem et smil.