Astrid Rosenfeld er en lovende debutant med en sterk historie fra andre
verdenskrig. Tematikken, jødeforfølgelsene, er et velkjent tema,
men vinklingen er ny og frisk. Fortellingen starter i nåtiden, og ny informasjon belyser fortiden og endrer karakterenes syn på den.
Utgangspunktet til den første av de to fortellerne, Edward (den andre er onkelen hans Adam), er: Begynner vi å skrive fordi det finnes noen vi ønsker å fortelle alt? Edward skriver til Amy, en irsk skuespillerinne han bare har møtt en håndfull ganger, men ikke glemmer. Adam skriver til Anna, som han ofrer livet for under annen verdenskrig.
Boken er delt i tre: første del er en oppveksthistorie fra 1970-tallet og frem til i dag, andre del skildrer Adams barne- og ungdomsår i Berlin fra 1920-1940-tallet
og siste del er en oppsummering av hva Adams arv er, nemlig hans historie, slik
at jødenes eksistens ikke skal kunne gå tapt. Tittelen henspeiler direkte på
denne historien til Adam, stilet til den som måtte finne boken, og dermed til
ettertiden: et testament over en svunnen æra, en påminnelse om at det er
mennesker som sto bak den jødeforfølgelsen som i dag kan fortone seg som en
naturkatastrofe. Samtidig er dette arven som redder Edward og gir ham identitet
og livsinnhold. Han oppsøker Anna i USA, nå over nitti år, og begge finner en
slags fred.
