Dette er årets franske sensasjon på bokmarkedet. Det er en selvbiografisk roman, en datters fortelling om livet med en alkoholisert mor og om morens selvmord. Den har fått en rekke priser i Frankrike og har solgt over 200 000 eksemplarer på noen måneder. Denne omfangsrike romanen er kanskje egentlig ingen roman, men mer av en ren erindringsbok, skrevet i en åpen, biografisk form, hvor forfatteren forteller historien om sin egen familie på morssiden, med hovedvekt på morens historie. Beretningen følger Lucile, som er Delphine de Vigans virkelige mor, gjennom barndom og oppvekst, som én av i alt ni søsken i en familie som i det ytre virker preget av overskudd og kjærlighet, men som hjemsøkes av tragiske dødsfall ved flere anledninger; via livet som ung hustru, som labil og uortodoks småbarnsmor, fabrikkarbeider, sekretær og prøvende akvarellmaler, hvor hun stadig konsumerer større mengder hasj og alkohol, fram til hun som sekstienåring velger å ta livet av seg. Ettersom forfatteren langsomt nærmer seg de mulige bevegrunnene bak morens fatale handling - gjennom forfatterens egne minner, morens brev og tekster, private og offentlige filmopptak, samt samtaler og korrespondanser med morens gjenlevende søsken, Vigans yngre søster Manon og flere - rulles det opp bildet av et stort mørke, knyttet til familieoverhodet, forleggeren Georges (Luciles far, forfatterens morfar) angivelige seksuelle overgrep mot sine døtre. Erindringsformen gjør at denne romanen aldri samler seg til noen helhetlig historie, den flytter seg gjennom tid og rom på en gjennomgående episodisk og fragmenterende måte. Likevel makter forfatteren å skape et driv, en bevegelse og flyt som gjør at den over fire hundre sider lange boken holder på sin leser helt til slutt.
