Lofoten, sommeren 1870. Elisabeth lot blikket gli over de små, grå stuene under Lofotveggen. Seksten år var hun, og skulle ta arbeid som taus på storgården Dalsrud. Hun hadde aldri vært borte fra barndomshjemmet før, og kjente at hun sitret av forventning. Samtidig var hun fylt av en mørk forutanelse ... Elisabeth sto på tunet til Dalsrud. Hun så på det store huset og ble med ett fylt av en uforklarlig angst. Det var som om huset hånflirte mot henne og sa at nå var det ingen vei tilbake. Blikket hennes ble dratt mot loftsvinduet og hjertet gjorde et byks i brystet. En ung kvinne stirret rett på henne. Blikket var inntrengende, huden voksblek. Hun ristet sakte på hodet, som for å si: Nu har æ advart dæ, det er e din siste sjanse
