Jeg var din

En dag får Elisabeth et brev fra lensmannen, som ber henne møte opp ved fossen. Ola følger henne, men ved fossekanten blir Elisabeth dyttet i ryggen. Hun detter mot en stein og river Ola med seg i fallet.

Elisabeth stirret noen sekunder på vannmassene som fosset nedover mot kulpen, før det gikk opp for henne hva som hadde skjedd. Ola!

Hun holdt seg i noen grankvister mens hun ålte seg forsiktig nedover. Det var glatt og sleipt, men på forunderlig vis kom hun seg ned til kulpen.

-Ola! Er du der?- Hun skrek og hylte for å overdøve fosseduren, men hun kunne ikke høre ham.