Ole-Petter Vaatens diktsamling Jeg håper det går bra med meg forteller en historie om savn. Å savne livet slik det var før. Savne at noen trenger deg. Savne dem som er borte. Savne kjærligheten. Samtidig handler Vaatens dikt om å venne seg til å savne. Som for eksempel den fliken av himmelen som fantes over huset der du vokste opp. Noen av diktene peker også fremover mot en gryende uro over hva som venter litt lenger frem i tid, som alderdom og død. Enkelte av diktene beskriver en generell uro over en verden i stadig raskere endring, med uforutsette hendelser som pandemier, krig og terror - og i forlengelsen av dette en bekymring ikke bare for hvordan det skal gå med fortelleren selv, men også med familien hans. Men som tittelen så håpefullt sier: Jeg håper det går bra med meg.
