Jeg anerkjenner ikke lenger deres autoritet er et indignert, selvutleverende og ømt manifest om klassekamp, proletariat og elite, om provinshomser og representasjonssmykker, om moralisme og hykleri, om Tiger King og sosiale media, om dem som alltid får taletid og om dem som ikke føler seg berettiget til en stemme. Med sinne, misunnelse og humor setter Glenn Bech fyr på alle illusjoner om like muligheter, og insisterer på å snakke utfra sine egne erfaringer fra klassesamfunnet. «Nei, Glenn Bech er ikke en forfatter å lese for en diskré sjarm. Men leses bør han, og prakkes på folk man kjenner. Noen vil føle seg sett og forstått, enkelte vil føle seg angrepet, andre vil sitte igjen med ny innsikt. Sammen kan de krangle og diskutere, la seg irritere og inspirere, kanskje til og med få noen ideer om veien fremover. Det hadde vært noe.» Leif Bull, Dagens næringsliv «Ved å spille på polariserende holdninger, illustrerer Bech sitt gjennomreflekterte og analyserende ståsted. (...) Glenn Bechs sinte og urimelige stemme som overdriver, forenkler og provoserer treffer bredt. Vi tvinges til å snu oss mot speilet.» Astrid Fosvold, Vårt Land «Innholdet er sveipende, generaliserende og rimelig aggressiv prosa om den økonomiske blindheten i den kulturelle eliten og om klasseforakten i den politiske. Formmessig er sjangeren et sted mellom knekkprosa, debattinnlegg og aforismer. Det er et repetitivt, insisterende rop om hva det vil si å være utsatt, som homofil og som fattig.» Maia Nordsteien Nielsen, Klassekampen «... et indignert oppgjør med klasseforakten blant den kulturelle eliten i Danmark. (...) Bech fremstår som både selvironisk, morsom og rik på tankevekkende perspektiver, i tillegg til å være sint.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
