Emnet for TILSYNSFORVALTNINGENS KONTROLLVIRKSOMHET er tilsynsforvaltningens regler om undersøkelser og beslag. Blant de spørsmål som drøftes, er hvilke rammer Grunnloven, EMK og EØS-retten setter for adgangen til å foreta kontroll. Boken tar også opp spørsmålet om avgjørelser om å foreta kontroll kan være enkeltvedtak, og om det gjelder et krav til forsvarlig saksbehandling. Er rettssikkerheten bedre for den som mottar et tilskudd enn for den som får sin bolig gjennomsøkt av iherdige kontrollører?
Reguleringslovgivningen varetar viktige kollektive interesser, f.eks. behovet for å beskytte miljøet, markedene og mattryggheten. For å sikre at slike regler etterleves, er det nødvendig med offentlig innsats for å håndheve dem. Hos oss følger håndhevingen et tosporet system: tilsynsforvaltningen står for håndhevingen i tilsynssporet, mens politiet og påtalemyndigheten står for håndhevingen i straffesporet.
I tilsynssporet er effektivitetshensyn gitt forrang. I straffesporet er hensynet til den enkelte tillagt større vekt. Bruk av tvangsmidler krever mistanke og domstolsbehandling. Et samarbeid på tvers av sporene kan underminere dette vernet. Betyr det at kontrolladgangen må tåle begrensninger der det foreligger mistanke om straffbare forhold? Og hva med fremveksten av forvaltningssanksjonene? Skaper forvaltningsstrafferetten behov for en forvaltningsstraffeprosess?
