To tredeler av den norske befolkningen tok aktivt del i minnemarkeringene etter 22. juli gjennom konkrete handlinger. Lys ble tent, blomster og hilsener ble lagt ned utenfor kirker og på andre offentlig steder. Folk deltok i gudstjenester, markeringer, konserter og i sosiale medier for å hedre ofrene. Det var nær kontakt mellom myndighetene og religiøse organisasjoner. Sivilsamfunnet skapte spontant nye ritualer og nye måter å samhandle og markere sorgen på. Den norske kirke fikk en sentral plass, men også andre trossamfunn deltok i den offentlige sorgen. Boken analyserer ritualiseringer og minnemarkeringer etter 22. juli ut fra ulike faglige ståsteder. Forfatterne bygger på ny empiri som er samlet inn i tiden etter terroren. Temaet aktualiserer både ritualteori og teorier knyttet til sekularisering, kulturell og religiøs pluralitet, sivilreligion og forholdet mellom stat og kirke. Boken beskriver det som skjedde i dagene etter terrorangrepet, men bidrar også til debatten om hva den offentlige sorgen forteller om det norske samfunnet og hva den gjorde med oss som nasjon. Av aktuelle debatter berøres særlig debatten om minnesmerkenes plassering og utforming, folkekirken i det flerreligiøse samfunn, samt statens verdigrunnlag.
