Denne boka handler om samarbeid som fenomen innenfor den norske velferdsstaten. Gjennom ulike forskningsbidrag - analyser av norsk samarbeidsforskning, diskursanalyser av politiske styringsdokumenter og empiriske studier fra ulike sektorer innenfor velferdsstaten - retter boken et kritisk blikk mot den rådende diskursen som fremstiller mer samarbeid som universalløsning for velferdsstatens utfordringer.
Boka består av elleve kapitler som på ulike måter setter søkelyset på samarbeidspraksiser og setter spørsmålstegn ved hvorvidt samarbeid nødvendigvis skaper bedre og mer helhetlige tjenester. Forskerne argumenterer for at forskningen og praksisfeltet i mindre grad bør fastholde samarbeid for samarbeidets egen skyld og heller fokusere på hva det skal samarbeides om.
