Unni Rustad dro til Afghanistan for Redd Barna, der hun var med på å arrangere konferanser om rettigheter for barn og ungdom. Da hun kom dit, var hun ikke forberedt på inntrykkene som kom til å overvelde henne; stemmene, ansiktene og historiene. Er det virkelig mulig at folk som har vært i krig i over tjue år, fremdeles har tillit til verden? spør hun. Unni Rustad reiser på kryss og tvers av landet, og her beskriver hun menneskene hun møter: kvinnene i nabolaget der hun bor og kvinner i badet, barn som har egen skolepult og barn som bærer tungt smuglergods hele dagen, enker som jobber med å asfaltere gatene, familier som kommer tilbake til landet etter mange års tilværelse som flyktninger, tidligere og nåværende krigsherrer, Taliban-tilhengere og al-Qaida-motstandere. Med inntrykksnært og innlevende blikk tegner Rustad portretter av folk som har levd med og overlevd krig, undertrykkelse og skiftende regimer. Unni Rustad (f. 1948) jobbet for Redd Barna i Afghanistan fra august 2002 til desember 2003, og skrev blant annet om arbeidet med barnas rettigheter i Klassekampen. Dette er hennes første bok.
