Frykt og beven utkom i 1843, da Søren Kierkegaard var 30 år og i en av sine mest produktive livsfaser. Hans skrev under navnet Johannes de silentio, en pseudonym forfatter som karakteriserer seg selv som en som ikke har troen, men som likevel forstår hva tro er. Han forklarer troens paradoks ved å menneskeliggjøre fortellingen om Abraham, ved å levendegjøre den nød og angst Abraham måtte ha opplevd fra det tidspunkt Herrens befaling nådde ham, til han trakk kniven for å slakte sin Isak, den høyt elskede og lenge etterlengtede. Spørsmålet som gjentas og gjentas og hele tiden forsøkes besvart, er: Hvorfor er Abraham ikke bare å betrakte som en person som er fast bestemt på å gjøre seg til morder? - Forfatteren konkluderer gjentatte ganger med at dersom det ikke er slik at den enkelte ved troen opphøyer seg over det almene, er Abraham fortapt, og bare som en gemen morder å betrakte.
