Dette er historien om Hanne. Hun bestemte seg for å ta en master i idéhistorie det året hun fylte femtifem. Det var for å motstå presset. Hanne følte seg til overs. Spørsmålet er om hun også var det. Hvem eller hva ville skyve henne ut av fellesskapet? Hvorfor skulle hun ikke få ta del i hva det nå kunne være at andre hadde sammen? Noe med fremtid og romanse. Milevis fra det oppslitende arbeidet som pårørende for aldrende foreldre. Det var det Hanne drev med. Virksomheten var billig for samfunnet, dyr for henne. Prisen var avkortning. Hun visste ikke av hva, men det var en bitter tanke. Det kunne ikke være meningen, tenkte hun. Skulle hun tilbringe de tretti siste årene av sitt liv som et usynlig leftover? For en skam. Hun skammet seg. Det var et formidabelt tankekjør. Hun plaget seg med teoretiske og selvkritiske spørsmål. Hva hadde hun brukt livet til, og var hun til skade eller gavn? Var kjærlighet et planlagt knapphetsgode i det kapitalistiske system?
I Mitt følelsesliv er som en åpen bok møter vi Hanne, en godt voksen lærer som tar mastergrad i idéhistorie om 1600-tallstenkeren Margareth Cavendish. I Cavendish finner Hanne et slags speil for tanker om egen storhet spesielt og kvinnelig genialitet generelt. Samtidig ris hun av angsten for å være et ubetydelig null, mens veileder Morten blir stadig mer frustrert over Hannes ukonvensjonelle tilnærming. Hun lurer for eksempel på om man kan få kunnskap om 1600-tallet uten å ta på de fysiske tingene som tilhørte epoken. Fortelleren av historien er på sin side opptatt av om demensens virkning på en hjerne kan gi fordypet forståelse. Ikke minst undersøker romanen hvordan lav selvfølelse påvirker opplevelsen av tilhørighet.
Kristine Næss briljerer i denne romanen, der hun til fulle viser sin evne til dypsindig tenkning kombinert med et uomtvistelig talent for situasjonskomikk.
