«Og igjen var det som om fuglen i hjertet hennes sank sammen og døde. Fjern, som i en drøm, tok hun imot koppen med kaffe fra ham. Hun registrerte bare den tause skikkelsen hans, som satt der som en skygge på stubben, med en emaljert kopp i hånden, og drakk kaffen sin i taushet. Lemmene hennes hadde ikke lenger noen vilje, han hadde makt over henne: hun befant seg i skyggen av ham.
Og han, der han satt og blåste på den varme kaffen, hadde bare én ting i tankene - hennes jomfruelighets mystiske frukt, og kroppens fullkomne ømhet.»
Jomfruen og sigøyneren (1926) er fortellingen om den unge prestedatteren Yvette, som i opposisjon til sine omgivelser og i et dramatisk møte med naturkreftene og en omreisende sigøyner kommer ansikt til ansikt med både livet og døden. Med sin sedvanlige følsomhet for ungdommens nølende steg mot voksenlivet, bygger D.H. Lawrence i sin siste kortroman en vakker bro mellom de store romanene fra første verdenskrig - Regnbuen og Kvinner som elsker - og den siste og skandaleomsuste romanen, Lady Chatterleys elsker. Som i disse storverkene drives handlingen frem av livets egen, hvileløse dynamikk, som nådeløst skyver samfunnets normer til side.
