«Jeg glemmer ikke synet av Argun, hjembyen min. Brennende bygninger. Gater svarte av røyk. Barn, kvinner, menn som bylter på gaten, drept av russiske kuler, sprengt i stykker av russiske granater. Hunder lusket mellom likene. Låste porter, stengte dører, raserte butikker, søppel og skrot. Solens fravær. Månen usynlig.»
Slik starter forfatteren Musa Mutaev den intense skildringen av russisk krigføring i Tsjetsjenia, hjemlandet hans, i fortellingen Jeg hvisker bort drømmene mine om morgenen. En skremmende og presis parallell til angrepskrigen Russland startet mot nabolandet Ukraina i februar 2022. Selv ble Mutaev såret i den første av de to tsjetsjensk-russiske krigene (1994-1996) og fengslet og torturert på grunn av opposisjonell aktivitet i den andre krigen (1999-2000).
Bokens navnløse forteller skildrer krigens gru, men også urokkelig motstandsvilje. Til slutt må han flykte, og ender opp i trygghet som fribyforfatter i Norge. Her starter en annerledes kamp, om å bli akseptert som en fremmed forfatter med dramatiske erfaringer i en annerledes litterær kultur. Minnene fra krigens gru slipper ikke taket, de preger ham dag og natt, selv om han om morgenen prøver å nøytralisere det grufulle ved å hviske drømmene og marerittene bort med en stille stemme.
Musa Mutaev (f. 1956) kom til Trondheim som fribyforfatter i 2004. Jeg hvisker bort drømmene mine om morgenen er hans femte originalutgivelse på norsk. De øvrige er Kuntas skygge (2007), Inntil morgendagen kommer (2009), Æresmedaljen (2011) og Karpinskihøyden (2019), som alle mottok superlativer fra kritikerhold.
