Bedre å dø stående enn å leve på knærne er både en historisk roman og en samtidsroman. To jeg-fortellere, en morfar og dattersønnen hans, begge med samme navn, Erik Nilsen. Morfaren kjempet som frivillig i De internasjonale brigader under den spanske borgerkrigen (1936-1939), for den demokratisk valgte regjeringen og mot fascismen og opprørsgeneral Franco. Dattersønnen har gjort en fremragende akademisk karriere, men har nå mistet fotfeste i livet og søker etter et nytt meningsinnhold. I sitt sabbatsår 2012 dukker han ned i morfarens historie, og spør: Hva fikk ham til å forlate kone og barn og dra til et fremmed land for å kjempe med våpen i hånd? Hva var han villig til å ofre livet for? En overbevisende idé? Eller for å fylle tilværelsen med en dramatikk som fattigdommen på Lademoen i Trondheim ikke kunne by på?
Akademikeren møter morfaren langs en spansk pilegrimsrute, som en inntrengende stemme fra fortiden, men først og fremst gjennom systematiske nedtegnelser i notatbøker. Hans egen trygge akademiske tilværelse blir satt i relieff, og spørsmålet er uunngåelig: Ville jeg våget det samme valget?
Romanens tittel er hentet fra en tale av Dolores Ibárruri (1895-1989), La Pasionaria, og er et av den baskiske kommunistens oppildnende kamprop. «Bedre å dø stående enn å leve på knærne» var også credo for Stéphane Charbonnier, «Charb», redaktøren av det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og én av de tolv drepte da islamske terrorister i januar 2015 stormet redaksjonen.
Egil Postmyr (f. 1958) er seniorrådgiver i Miljødirektoratet. Han debuterte som forfatter i 2011 med den historiske romanen Drapet på Austrått, som fikk en meget god mottakelse.
