London, 11. august 2012. Olympisk mester. 10 000 mennesker på tribunen. Her står jeg alene på badet. Jentene sminker seg. Stemningen er elektrisk. Vi vant til slutt. Jeg tar på meg den røde kjolen som jeg egentlig ikke liker fordi den er litt for stor, men som vi har fått utdelt av Norges Olympiske Komité. Jeg er stolt. Ble sminken for kraftig? Jeg hører latteren fra jentene, men jeg liker å være alene. «Kommer Mette-Marit på festen?» hører jeg en av jentene spørre.
Plutselig er det helt stille og jeg er tilbake til en annen tid. Jeg er i en garderobe i Tyskland i 2001. Lübeck. Idrettslinja på videregående er på skoletur. Jeg, en jente som få trodde på. Jeg, som satt på benken på jenter 12. Jeg tenker på pappa som hadde tre jobber for at vi syv skulle ha det bra. Jeg tenker på mamma som alltid var der. Jeg tenker tilbake på de siste ti minuttene i Lübeck, på denne kampen uten tilskuere. Kanskje var det her jeg bestemte meg? Kanskje var det her jeg ble noe mer enn søstera til Frank.
