Tonjes mamma tenkte i et lite glimt at hun måtte få tak i det lille innrammede bildet av sin egen elskede og umistelige. Bildet hadde ligget på magen hennes hele tiden, men i det samme sekundet som hun mistet kroppen hadde hun kjent at bildet gled mot høyre på det glatte jakkestoffet. Fra over seg selv et sted så hun den ene kortsiden av den sorte billedrammen treffe det harde fjellet på høyre side av magen, før bildet tippet fremover. Det smilende pikebarnet ble ufrivillig klemt ned mot den kalde og fargeløse mosen under. Det kunne da ikke ende sånn etter alt.
Solen stod fortsatt høyt på den lyseblå vinterhimmelen over hvalfangerbyen da Mariannes øyne lukket seg helt av seg selv. Det var som om hun endelig mistet festet sitt på jorden og steg.
Denne boken handler om mennesker som når punktet der alt brister. Boken er bygget på virkelige hendelser som jeg personlig har vært i kontakt med gjennom mine trettifem år i politiet og i FN-tjeneste i Midtøsten.
