Kvifor har song vore så sentralt for venstresida i kampen mot overmakt og for eit betre samfunn? Då Marcus Thrane i 1850 klarte å organisere arbeidarane for første gong, brukte han song for å bygge mot og fellesskap. Sidan den gong har arbeidarsongen endra det norske samfunnet. Politiske idear er formidla i verseform og delt med musikk på møte og demonstrasjonar, til fest eller på sengekanten. Einar Gerhardsen blei fostra til politisk innsats med arbeidarsong, Håkon Lie satsa på musikk i kamp mot fascismen, og i 2011 song ungdom der dei svømte for livet frå Utøya. Norsk sosialisme er forma av song, hevdar forfattar Anne Marit Godal.
Arbeidarsong formidlar historia om norsk arbeidarrørsle på ein ny måte. Songane vitnar om kva menneske har kjent, trudd på og drøymt om, frå 1850 til i dag. Verdas mest kjente melodi, Internasjonalen, oppmodar til opprør, Rudolf Nilsen-dikt om skam og fattigdom er tonesett av Lillebjørn Nilsen, og Sliteneliten og Karpe syng om utanforskap. I boka fortel både Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og nye generasjonar om korleis venstresida treng krafta i musikken, for politikk er ikkje berre fornuft – det er også følelse.
