Nøkkelmysteriet

... Det suste så merkelig for ørene, det glimtet så rart for øynene, det dirret så forunderlig i kroppen. Alt snurret rundt og rundt og rundt Det ble mørkt - veldig mørkt før det igjen ble lyst. - Hvor er vi? hvisket Thomas. Alt er så rart her. - Vet ikke, svarte Henriette usikkert. Men jeg tror vi er ... er i en leketøybutikk som er veldig, veldig gammel. Det ligner på en prikk den jeg så inne i kalenderen. - Drømmer vi? sa Thomas. Vi kan da ikke være inne i kalenderen? - Vet ikke, svarte Henriette igjen. Rommet er temmelig likt det jeg nettopp så. Bare at dette er et ordentlig rom. Thomas gikk bort til vinduet og så ut. - Henriette, sa han og skalv en anelse i stemmen. Vi, jeg tror ... vi er inni kalenderen. - Kanskje kalenderen er et kamuflert virkelighetsspill. Sånn virtuell reality spill, svarte søsteren. En konvolutt ingenstederfra flagret ned i Henriettes hånd. Forsiktig snudde hun den rundt. Spent åpnet hun brevet og begynte å leses høyt: