Gjøkungen er annerledes.
... Han hadde prøvd å synge sammen med dem i fuglekoret en kveld, men da hadde alle i rørskogen tidd forskrekket stille. Og noen av foreldrene hadde fortet seg hjem med ungene sine.
«Han vokser det av seg!» ropte mor rørsanger etter dem. Hun satte nebbet i sky og bruste med fjærene. Ungen hennes trengte bare å øve seg litt! ...
***
... Gjøkungen la rørskogen bak seg og suste ut over sjøen. Men hva var det han så? Det var slett ikke mørkt! Hele sjøen glitret!
Månestrålene husket og skled på bølgene som vippet dem opp og ned, opp og
ned. ...
***
Spette spettmeis får nye venner.
... «Tenk om vi alle hadde sett helt like ut og bare kunne synge den samme sangen? Det hadde vært veldig trist.»
De hadde sett på hverandre. Filip hadde lengre nebb enn noen av dem. Og ingen hadde så blått hode og så tynne ben som Pip.
«For ikke snakke om Spette!» hadde de sagt. «Han har jo en svart stripe på hodet sitt, og ligner litt på en grevling!»
Alle lo og syntes det var morsomt. Men ikke han. Han var blitt lei seg.
Og når man går veldig lenge og er lei seg, er det lett å bli sint på dem som erter. ...
***
Egon og saueullen.
... Av ullen han har fått, lager han en sterk og fin port. Den setter han foran inngangen til hulen sin.
Og når regnet pøser ned i nøtteskogen, og vestavinden svinger treet hans hit og dit, holder han seg tørr og varm.
Han koser seg med nøttene han har samlet hele høsten, - nå smaker det riktig godt med litt kveldsmat.
Snart er det mørkt og stille i skogen, og alle faller til ro.
God natt, Egon. ...
