Ingenting er som de mørke, korte og rare dagene før jul, tenker Amanda. Og ingenting er som å være i Huset til mormor. Særlig når de to er alene.
For da har mormor tid til å fortelle om den gangen hun var liten og hadde en mor som het Syne og som er oldemor til Amanda. Mormor hadde vært veldig glad i moren sin. Derfor liker hun å fortelle om henne og om hvordan mormor selv hadde det som barn. For den gangen bodde de i det Huset som mormor nå bor i. Det er som om hele Huset er fullt av minner, som bare ligger der og venter på å bli fortalt.
«Fortell om den gangen, da, mormor!» ber vesle Amanda. Og mormor forteller om hvordan de feiret jul, og om hvordan mye ble forandret da tyskerne kom og det var krig i Norge. Og om hvordan det var å ha en storebror hun var veldig glad i og som plutselig forsvant under krigen. Og
om den dagen Norge ble et fritt land og storebror og gleden kom tilbake. Og om den gangen de ikke hadde telefon i Huset, men måtte få beskjed
fra nabogården når damen på telefonsentralen nede i bygda ringte og sa det var telefon til dem.
