Dukkespillet Nyfødt Andersen hadde premiere på Oslo Nye Dukketeatret i september 1970. Dukketeatersjangeren er i seg selv antirealistisk. Vestly bruker dette til å portrettere Rampegutt, et barn som er i ferd med å havne utenfor alle sosiale nettverk. Rampegutt reddes fordi han påtar seg ansvaret for Nyfødt Andersen, en baby som på magisk vis får evnen til å snakke og gå.
Vestlys siste skuespill, Heksen Innmaria og Frankogfri, hadde premiere på Trøndelag Teater i 1990. Hennes budskap om toleranse ble betraktet som uproblematisk moralisering den gangen. Oppføringen ville vakt adskillig større bølger i dag, for dette er et eventyrspill hvor samfunnskritikken er særdeles skarp. Heksen Innmaria og Frankogfri er fylt med eventyrfigurer, både de velkjente norske og fremmedartede fra andre kulturer. Når de utenlandske eventyrfigurene slår opp telt i den norske fjellheimen, blir trollene både nysgjerrige og redde. Heksen Innmaria sørger for å gi næring til redselen mellom kulturene. Det ender nesten i krig. Men det nysgjerrige ungtrollet Frankogfri bruker dialog og knytter vennskap.
Anne-Cath. Vestlys dramatikk utgis i to bind.
