Det var engang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i skogbrynet; der satt fjellmusa i et haslekjerr og plukket nøtter. Signe arbeidet! sa hjemmusa; skal jeg treffe skyldfolk her så langt ute i bygda? sa hun. Det var så det, sa fjellmusa. Du sanker nøtter du, og drar til hus, sa hjemmusa. Jeg nødes til det, om vi skal ha noe å leve av til vinteren, sa fjellmusa. Hamsen er stor, og nøtta er full i år, så det kan monne i sulten skrott, sa hjemmusa. Det er vel det, sa fjellmusa, og talte om at hun levde vel og hadde det godt. Hjemmusa mente hun hadde det bedre; men fjellmusa ble ved sitt, og sa at det var ingensteds så godt som i skogen og fjellet, og hun hadde det selv best. Hjemmusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sams om. Til sist lovte de de skulle komme ti hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best.
