"Det var engang en kone som hadde syv sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelks-kake, den lå i pannen og este seg så tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på. "Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten," sa den ene ungen. "Å kjære deg," sa den andre. "Å kjære, vene deg," sa den tredje. "Å kjære, vene, snille deg," sa den fjerde. "Å kjære, vakre, vene, snille deg," sa den femte. "Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette. "Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille. "Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg," sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun sagt - "så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der." Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut gjennom døren og bortetter veien."
