I 1999 ble livet mitt totalforandret. Mannen min og jeg adopterte da vårt tredje barn, en to år gammel gutt. Han fikk fire år senere diagnosen infantil autisme og moderat psykisk utviklingshemmet.
Boken omhandler kort den første fantastiske tiden med våre to eldste adoptivbarn. Deretter forteller jeg om de seks intense årene vi levde med yngstemann før vi tok vårt uvanlige valg. Vi fikk, etter svært mye press, kommunen til å opprette en barnebolig. Bare åtte år gammel flyttet sønnen vår dit.
Jeg har ønsket å beskrive hvordan det daglige livet fortonte seg med en gutt som etter hvert viste seg å ha mye større problemer enn antatt. Jeg forteller om søvnløse netter, kaotiske dager, hav av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet. Jeg skriver om vår fortvilte kamp for å få hjelp. Om en hyperaktiv, annerledes gutt som etter hvert tvang oss til å ta et vanvittig smertefullt valg. Det er likevel et valg vi aldri har angret på.
Denne historien er ikke ment å være et forsvar i forhold til dette valget. Den er mer ment som en begrunnelse for hvorfor ikke HVPU-reformen passer like godt for alle. Hvorfor ikke nødvendigvis alle barn kan eller bør bo hjemme. Og hvorfor vi mener flere bør få samme muligheten som vi til slutt fikk.
Gutten vår er i dag atten år, og jeg har skrevet litt om hvordan livet hans har artet seg også etter flytting. Vi er i dag en familie som i stor grad kan leve som alle andre. Dette er takket være vår kommunes tilbud som vi, i motsetning til mange andre, får nyte godt av.
Hva slags barnevern har vi egentlig i Norge? Og tar de affære når de skal og bør? Hva skal foreldre gjøre når de rett og slett ikke orker mer?
