Høsten 2021 besvimer forfatter Lars Petter Sveen på scenen på Litteraturhuset i Oslo. «Hørte noen at jeg stammer», er det første han tenker på da han kommer til bevissthet igjen.
Forsøket på å forstå hvorfor han besvimte, fører ham blant annet tilbake til den gangen han stod på scenen på juleavslutningen i fjerde klasse og ikke greide å få fram et ord. Helt siden han var barn, har han prøvd å unngå visse situasjoner, visse ord og formuleringer. Og stamming er fremdeles et stigma i samfunnet vårt. Sveen skriver om hvordan han lærte seg sin egen måte å snakke på, en måte som fremfor alt har ett mål: At ingen skal høre at han stammer.
Hvordan vi snakker og hvordan stemmen vår oppfattes av andre, definerer hvem vi er. Hva skjer når ordene ikke vil ut og stemmen henger seg fast?
«Underlig nok finnes det knapt bøker om mennesker som stammer. Sånn sett er Lars Petter Sveens biografiske beretning oppsiktsvekkende og enestående. Boka blir lett tilgjengelig og har en underholdende, personlig tone med innslag av dialoger, personlige refleksjoner og familieliv. (...) Det gjør sterkt inntrykk på leseren å høre om en skoletid der hver dag var en kamp for å skjule stammingen. (...) Lars Petter Sveen viser med denne biografiske teksten at det mest private og skambelagte kan bli den sterkeste fortellingen.» Turid Larsen, Dagsavisen
«At Sveens private avsløring fengsler, er nesten uunngåelig - hva fascinerer publikum mer enn det offentlige skriftemålet? Men at dette har blitt en av Sveens beste bøker, handler om helt andre ting. Det er for eksempel rart å se hvordan stilen, som tidvis har irritert meg, fungerer i sitt første møte med memoar-sjangeren: Det nesten ungdomsbokaktige fremstår som ærlighet, gjentagelsene blir produktive, de dramatiske linjeskiftene skaper ro. Alt snus opp ned, og det sitter - som regel - perfekt. (...) Prosessen med å vise fram en stemme «full av sprekker» er ingen enkel oppgave, men Sveen lykkes, både privat og litterært.» Elin Kittelsen, Klassekampen
«Han skaper nysgjerrighet og holder på leserens oppmerksomhet. Kapitlene er knappe og episodiske. (...) Flere episoder er hjerteskjærende fremstilt, for eksempel da Sveen som 4.-klassing skal være med i julespillet og ikke klarer å si den ene setningen han har fått tildelt. Episoden viser hvordan det å stamme kan gnage i person og personlighet så å si døgnet rundt.» Atle Christiansen, Aftenposten
