I denne boka forteller Marias mor om det å miste et kjært barn, om den dype sorgen og om hvordan hun fant veien videre. Det viste seg at Maria hadde en genfeil, som gjorde henne syk og hun døde etter en beinmargstransplantasjon, 10 år gammel. Det handler ikke om å glemme eller redusere sorgen, men å bygge på gleden: «På et tidspunkt nådde jeg en dyp forståelse av at min kjærlighet til Maria er større enn sorgen over at hun er død, og at denne kjærligheten ikke blir borte. Om jeg bare tenker på at jeg har mistet Maria, har jeg det forferdelig. Om jeg tenker på hvem hun var og at jeg fikk henne, har jeg det godt».
Boka viser at valg av perspektiv er livsviktig: «Jeg forsto at hvordan jeg velger å tenke om det som har hendt, vil avgjøre resten av mitt liv.» Vi kan ikke velge bort å ha opplevd et tap, men vi kan velge hvordan vi vil forholde oss til tapet og sorgen. Dette er en fortelling om livsmestring i vid forstand, en fortelling som viser veier videre. Det er også en berørende historie om glede, vennskap og nærvær i livet.
