Like før jeg fylte fire, forsvant nesten all hørsel. Mine foreldre var sjokkert over plutselig å miste mye av kontakten med sin førstefødte. Legene var usikre på mine utsikter. Kunne jeg utvikle et eget språk? Ville jeg bli helt døv?
Skolegangen ble ikke enkel. Likevel var det alltid klart for meg at jeg skulle bli journalist, selv om yrket ikke akkurat egner seg for tunghørte.
Lenge tenkte jeg ikke over disse spørsmålene. Jeg gikk bare rett frem.
De senere årenes ordskifte om identitet har bidratt til mer refleksjon. Jeg er mye mer enn bare tunghørt. Likevel betyr funksjonshemmingen nok mer enn jeg har villet medgi. Det inkluderer en diskriminering jeg før hadde lett for å føyse bort.
Hørselshemmede utgjør den største og samtidig minst synlige minoriteten i Norge. Hvorfor gir alle blaffen i teleslynger og annen tilrettelegging for flere hundre tusen nordmenn? Hvorfor finnes det ingen kjente hørselshemmede? Er handikapet usexy? Er det forbundet med mye skam?
