Som guttunge drakk han seg full på farens hjemmebrent. Som ung mann tømte han en fem-liters dunk med sprit og kjørte taxi 256 meter til butikken for å kjøpe mer alkohol. Som kasserer i Anonyme Alkoholikere drakk han opp hele kassebeholdningen.
Trond Nergaard Bjerke har vært innlagt for rusavhengighet og mentale lidelser et tosifret antall ganger, fått elektrosjokk et trettitalls ganger, og prøvd alt som finnes av behandling og medisiner. Men den samme Trond Nergaard Bjerke er også en fremstående akademiker med doktorgrad i samfunnsvitenskap, er forskningsleder ved rusklinikken på Universitetet i Nord-Norge, gift familiemann og far til tre.
I dette essayet undersøker han sin besværlige dobbelkompetanse og går både selvbiografisk, analytisk og litterært til verks i sitt forsøk på å innsirkle avhengighetens årsaker og komplekse fenomener. Han orienterer seg bredt og støtter seg til en rekke fagfelt og disipliner, fra Spinoza til Stearns, fra Wittgensteins «språkspill» til Baudrillards «maskespill», fra Kierkegaard til Knausgård.
Perspektivrikt og innsiktsfullt skildrer Bjerke en følelse av faglig tilkortkommenhet og akademisk hjemløshet, og reiser vektige motforestillinger mot det vitenskapelige grunnlaget som hans eget fagfelt hviler på, og hulheten i de vitenskapelige forklaringene på avhengighet.
Ved å løfte sine personlige erfaringer og sin individuelle fortelling inn i en større kulturell og historisk kontekst, peker Bjerke mot noe dypt eksistensielt og allmennmenneskelig som handler om sårbarhet, verdighet og overlevelse, og om å forstå samtiden, omverdenen og seg selv.
