«Hans tilsynekomst rommer for alle oss russere noe ubestridelig profetisk», har Dostoevskij sagt om Puskin. Og i dag, over hundre år senere, kan vi fastslå at Dostoevskij ikke tok munnen for full: Russlands diktning har virkelig i årene som er gått, levd på den friske og sterke impuls som Puskin ga den.
Puskins liv var kort, men rikt på begivenheter som en roman. Og denne «romanen» er nødvendig for å forstå diktningen, som er like mangfoldig som dikterens livsløp. For Puskin skrev i nær sagt alle tidens genre: lyriske dikt, versromanen Evgenij Onegin, fortellinger på vers, tragedien Boris Godunov og andre skuespill, noveller, romanen Kapteinsdatteren - samtidig som han var tidsskriftutgiver og historiker. Aleksandr Blok, Russlands ledende lyriker ved inngangen til det 20. århundre, kaller Puskin et «glad», et «lett» navn. Det betyr langt fra at Puskin er en «munter lettvekter» i kulturens verden - tvert om er han en kraftig motvekt mot alt det tunge i landets historie, og det er grunnen til at hans folk elsker ham. Russland har mange store diktere, og om flere av dem har vi store og gode bøker på norsk. Men dette er den første om Aleksandr Puskin, som russerne selv anser som den største av dem alle.
