Bestefar hadde gjennomlevd to verdenskriger og vært både stortingsmann og ordfører. Jeg var en pjokk som så opp til ham og lyttet oppmerksomt til hans fortelling om livet og fortiden. At jeg senere gjorde opprør mot noe av det, forhindret ikke at jeg tok mye med meg videre.
«Hvor samtalen mellom generasjonene funker, blir verden et bedre sted,» hevdes det i boken. Blikket den betrakter bestefar med, er humoristisk/kritisk. Men bestefarens klokkertro på den enkeltes potensial, var en hjelp da gutten like etter annen ver.denskrig ble lammet av nattsvart pessimisme: Atombomben over Hiroshima varslet at en ny krig ville bli verre, og den kalde krigen at en ny runde var i anmarsj.
Bestefar var for realistisk om menneskenaturen til å satse på overfladiske løsninger. Men han stolte på at en kombinasjon av gode samfunnsstrukturer og en lyttende holdning - innad til samvittigheten, utad til en plaget menneskehet og oppad til en ordnende hånd som han trodde på - ville vise gangbare veier inn i fremtiden - selv om menneskene var aldri så stridbare, vår klode aldri så forurenset og vårt klima aldri så omskiftelig.
