Blå kvelder er portrett av en mor og en datter. Og en bok om å møte sin alderdom, uten egentlig å kunne tilgi seg selv.
«Når vi snakker om dødelighet, snakker vi om barna våre.»
Bare noen uker før utgivelsen av hennes forrige bok døde Joan Didions datter. De magiske tankers år handlet om året i sorg over ektemannens død, og med ett sto hun også igjen uten sitt eneste barn. Hvordan lever man videre med det?
Blå kvelder åpner 26. juli 2010, idet forfatteren tenker tilbake på Quintanas bryllup syv år tidligere. «I dag ville det ha vært bryllupsdagen hennes,» skriver hun, og med blomstene i brudesløret som utgangspunkt vekkes minnene til live. Med nådeløs ærlighet skriver Didion om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart senere? Hennes forsøk på å få sine foreldre i tale. Hennes melankoli. Hennes depresjon.
Som mor var svaret hennes alltid: «Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.»
Det er i alle fall slik hun husker det.
