«Jeg Vet Det. Ordet Quisling er ikke lenger bare et navn. Det er blitt et begrep, et skjellsord, en uhyrlighet — og kjent som det over hele verden. Hvordan kan jeg da ta på meg en så vanskelig og tung opp gave som å skrive en bok om ham? Det er lett å svare på. Jeg må skrive denne boken. Det er en indre trang som driver meg. Tanken på det er - det eneste som har holdt meg oppe i denne tiden efter min manns død. Så får det gå som det kan efterpå, så kan jeg rolig dø. Men boken må jeg skrive, selv om jeg skal skrive den med mitt eget hjerteblod.» Slik begynner Maria Quisling det hun hadde håpet skulle bli en fullstendig skildring av hennes mann før og under okkupasjonen, en skildring som skulle «renvaske» ham. Boken ble aldri fullført, men ble liggende i notater og utkast i en bankboks i Oslo. Det er dette uferdige manuskript på lyd som her offentliggjøres sammen med andre opptegnelser og brev, bl. a. Vidkun Quislings siste brev til sin hustru fra fengselet for han ble henrettet, samt bruddstykker av hans livsfilosofi, fremstillt i brevform.
