Det mangler farger i storsamfunnets bilde av autister. Jon-Are Masternes har mestret å utlevere seg selv, helt uten å utlevere andre. Gjennom sin personlige historie fargelegger han autisters gjentagende vansker i velferdssamfunnet, hvor de er for smarte til å synes synd på, for flinke til å gis hjelp, for sterke til å samtidig aksepteres være så
...Les merRead more about review stating En anekdote som fargelegger psykiatriens ensfarget fremstillingsvake, og for spørrende til å passe inn i byråkratiets skjemaer. Og bare så det skal være sagt, man trenger ikke engang ha en rusproblematikk for å oppleve nær sagt de samme avvisninger han beskriver. Problemet ligger i at det er ingen quickfix som åpenbarer hvilke deler vi tilhører i samfunnsmaskineriet, hvilke miljøer vil effektivisere og hvilke behandlere kan bidra med reservedeler. Autister føler ofte at de ikke hører til, heller ikke i hjelpeapparatet. Og hjelpeapparatet opplever at autister ikke passer inn i de skjemaer, prosedyrer og systemer de opererer innunder. For de skal reparere og ferdigstille, som alle andre effektive maskinerier. Ikke bygge fundamenter og forsterkninger med tanke om forebygging av fremtidige, mulige katastrofer. Du kan få et midlertidig stillas, og for værsågod ta det i bruk, vedlikeholde selv, helst raskt og effektivt, og når tida er ute nappes det vekk, for nå skal du ha lært hvordan vedlikeholde selv. Uansett hvor bra du gjorde det med stillaset til støtte. Uansett fallhøyde. Dette burde du forstått.
Å være en såkalt høytfungerende autist er ofte som å føle du kjører et parallelt løp og fungerer så lenge du holder avstand, hever deg litt over og dermed opprettholder oversikt. Men så fristes du være en del av det vakre samspillet du ser og mener så mye om. Eller du oppdager noe alle de der inne i samfunnsveven ikke virker se, ikke bryr seg med og du bare må si i fra. Så da dykker du ned i det, fordi du mangler landingshul.
Dykker du for dypt, blir du overveldet, sittende fast og kommer ikke ut.
Eller så lander du med et mageplask som er så smertefullt at du helt glemte hva du kom hit for.
Og noen ganger glider du elegant inn. Og du har studert alle trådenes retninger vet du akkurat hvor og hvordan du skal lande uten å flytte et fiber i de andre trådene. Bare for likevel avvises, plukkes bort eller ignorert. Fordi du ikke passer inn. Du er av annet mønster. Ikke et galt, å neida!Bare litt annerledes en det designet de lager akkurat her… Det bare skurrer litt liksom.
Å være autist kan sammenlignes med å komme fra en høyst ulik kulturell bakgrunn som innøver ekstrem innflytelse på de indre opplevelsene av samspillet, og om du eller de spiller i takt, og kan melodien. En kulturell bakgrunn vil for alltid påvirke hva du «føler» er høflig, uhøflig, krenkende, smigrende osv. Flytter du fra en verdensdel til en annen vil du ha vansker med ironi, sarkasme, spøk, subtilt press, smiger og mye annet som ikke kan defineres som regler. Derfor avhenger en vellykket integrering ofte av omgivelsenes evne til å forstå og hjelpe beskrive det som for de stedvante bare er sånn, og forklare både den historiske og sosiale konteksten rundt fenomenet.
Vi autister har nemlig store vansker med å se konteksten, forstå overføring og predikere scenarioer. Så vi må hele tiden sette oss inn i konteksten til ethvert fenomen for ikke å bli stresset over å ikke forstå at vi ikke forstår hva vi ikke forstår i selve situasjonen. Fordi vi har disse vanskene har vi nødvendigvis samme vansker med å vite hvor mye andre har av denne forståelsen. Der autister kan bli stumme og forsøker regne seg fram til summen av din forståelse fra det du sier, kan autister også bli en pratemaskin og utdype hver bit av det du sier med forklaringer om fenomener fra tidenes morgen til sekundet du er nå. Og med et uendelig utvalg digresjoner på veien. Og så, først etter en felles forståelse om emnet er etablert, kan dere snakke sammen, forbausende likt andre mennesker. Ja så sant du ikke beveger deg for langt utenom de felles etablerte referansene da. For da må det etableres oversikt igjen.
Det er problematisk når autisten opplever seg selv som problematisk for seg selv og andre, uten å ha en brukermanual som utrykker den aksept og forståelse som skal til for å vedlikeholde den kroppen og hjernen du har. Det er utallige anekdoter om hvordan mangelen på en tydelig brukermanual, fører til prøving og feiling med katastrofale følger. Feil drivstoff, feil nedkjølingsprosedyre, feil oppstart, feil programmering og overdreven bruk fører til gnuring og gnissel, og stadige stopp.
Dette er en av disse anekdotene, og vi er så heldige å få den på norsk. Kanskje kan vi andre autister endelig legge en bok på bordet til de uvitende men velmenende i skole- eller helseapparatet og høre Ja denne skal jeg jammen lese! For det er jo ingen som kan lese bøker på engelsk. Jon-Are har lagt til en viktig farge i et bilde folk flest mener de forstår men bare ser konturene av. Jeg håper han fortsetter skrive, og at andre våger begynne skrive. Vi trenger mange farger, toner og nyanser. Så takk Jon-Are, for at du klarte det vi andre så inderlig ønsker. Jeg er imponert og takknemlig i like stor grad. Og jeg vurderer om jeg skal våge legge til bildet med min farge, mine nyanser, min innsikt. Du er modig og et godt forbilde. Virkelig. Les mindreRead less about review stating En anekdote som fargelegger psykiatriens ensfarget fremstilling
