Denne boka handler om Henrik Ibsens forhold til sin familie og til fødebyen Skien, med vekt på hans barndom og oppvekst.
Det har vært en gjengs oppfatning at det var synd på Henrik Ibsen i barndommen. Dikterens far var angivelig en alkoholiker som hadde et konfliktfylt forhold til eldstesønnen. Det hevdes også at faren mistet familieformuen fordi han drakk og sløste med penger. Og da pengene forsvant, måtte de flytte til et falleferdig småbruk langt utenfor byen hvor de ble tvunget til å leve som fattige bønder. Fallet nedover den sosiale rangstigen gjorde faren enda mer tørst og hissig, og lille Henrik skammet seg over farens karakterløshet.
Jørgen Haave har en alternativ forklaring på Henriks anstrengte forhold til familien. Familien Ibsens fallitt skyldtes ikke fyll og sløseri, men kan forklares med fremveksten av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge i årene fra 1814 til 1905. I tillegg står historiene til menneskene som kjente Henrik Ibsen i barndommen, i strid med forestillingen om det stakkars, utstøtte barnet. De forteller om en gutt som ble skjemt bort av sin far, som likte å være kreativ i ensomhet, og som provoserte jevnaldrende med sin overlegenhet og arroganse.
