Mystikeren, pedagogen og sosialreformisten Rudolf Steiner (1861.1925) døde for snart et århundre siden. Likevel er hans biografi og lære, og den omfattende sosiale reformbevegelse han ga støtet til, og som idag omfatter over ti tusen institusjoner i alle verdensdeler på en rekke samfunnsområder fra medisin og kunst til landbruk og skole, stadig gjenstand for polemisk strid. Også dette innlegget inngår i denne striden.
Debatten om antroposofien arter seg ofte som en kamp om hvordan Steiners personlige utviklingsgang skal oppfattes. Særlig gjelder dette hans overgang til mystikken og teosofien i 1900.02. Var hans overganger fra nietzscheanisme, darwinisme og anarkisme på 1890-tallet og til teosofi og antroposofi etter 1900 en naturlig utvikling med indre kontinuitet og logikk, eller var denne utviklingen et selvmot.sigende brudd, hvor man må lete etter årsaker i form av omvend.else eller personlighetsforstyrrelser, opportunisme eller overfladiskhet?
I denne boken påviser Kaj Skagen at Steiners ungdomsfaser med Darwin, Nietzsche og anarkismen kunne gå over i teosofi og antroposofi uten noen indre kontinuitetsbrudd.
