Audun Lysbakkens bok I alle dager fremstår som et påfallende mislykket forsøk på å kombinere politisk kommentar, personlig engasjement og samfunnsanalyse. Fra de aller første sidene blir leseren møtt av et ambisiøst anslag om å «vise vei» i et uoversiktlig politisk landskap, men det drøyeste Lysbakken makter å frembringe, er en ustrukturert samlin
...Les merRead more about review stating Utmattende oppramsing av forutsigbare synspunkterg idéer med lite nyanse og overraskende svak argumentasjon.
Allerede i innledningen merker man en påfallende mangel på språklig presisjon. Teksten er unødig ordrik uten at ordene faktisk byr på innsikt: Side opp og side ned med pompøse formuleringer som ikke fører noensteds hen. Når forfatteren først forsøker å være folkelig, fremstår det som en anstrengt politisk pamflett heller enn et ærlig forsøk på å nå ut til bredere lesergrupper. Resultatet blir en kakofoni av diffuse påstander som spriker i alle retninger.
Videre framstår Lysbakken – til tross for sin lange erfaring fra politikken – bemerkelsesverdig lite bevisst på helhet, oppbygning og retorisk substans. Man fornemmer en slags trang til å nå både venstresidens fotfolk og et mer midtstreifende publikum, men boken mangler et klart fokus. Det virker som om han skyter fra hoften: noen ganger roser han den norske velferdsmodellen, andre ganger kjefter han på dens svakheter – men ingen av diskusjonene fullføres, og de står igjen som halvhjertede eksempler på hvor lite gjennomarbeidet bokprosjektet er.
Et annet problem ligger i bokas blanding av selvbiografi og politisk programerklæring: Lysbakken gir inntrykk av at hans personlige opplevelser skal tjene som bevis for et større politisk resonnement, men nettopp fordi resonnementet aldri tar form, blir historiene meningsløse å lese. Når han forsøker å blande inn anekdoter fra egen partilederhverdag, virker de tilfeldig valgt – som om de kun er lagt til for å skape litt dramatikk. Det gir ikke boka mer liv, men skaper en klossete følelse av selvskryt som nesten grenser til det banale.
Det største ankepunktet er kanskje at I alle dager oppleves usedvanlig kjedelig. Til tross for et tema – norsk samfunnsutvikling – som i teorien er både viktig og interessant, makter Lysbakken aldri å engasjere leseren. Kombinasjonen av monotont språk, mangelfull disposisjon og de mange selvfølgelighetene som presenteres, gjør at teksten rett og slett ikke inspirerer til refleksjon. Man sitter igjen med følelsen av å ha lest en litt for langhåret partipamflett, uten finpuss eller intellektuell glød.
På toppen av dette virker forfatteren å gå i den klassiske fellen: Han taler nærmest for menigheten, men gjør det uten entusiasme eller klare hovedpoenger. Skal man først utgi en bok med aspirerende «visjoner» for Norge, burde man hatt et minstemål av originalitet i tankegangen og en tydelig formidlingsglede. I stedet leverer Lysbakken en ustrukturert og intetsigende tekst – nærmest som en samling halvferdige blogginnlegg utgitt i bokform.
Man kunne kanskje tilgitt den svake strukturen og den noe innadvendte tonen dersom boka faktisk hadde bygd en solid politisk analyse eller kommet med nye perspektiver. Men her er det overraskende lite å hente. De gangene Lysbakken forsøker å være konkret, faller han i klisjéfylte fraser om «mer solidaritet», «bedre velferd» og lignende fraser vi har hørt hundre ganger før, uten å tilføye noe nytt. Når han en sjelden gang støtter seg til fakta eller tall, virker det mer som staffasje enn seriøst kildearbeid.
Summen av dette er dessverre en bok som underpresterer på nesten alle områder: Den verken motiverer eller provoserer, og den makter ikke å levere hverken analytisk brodd eller retorisk snert. Tittelen I alle dager lover et bredt og engasjert sveip over vår samtid, men Lysbakken gir oss i stedet en utmattende oppramsing av forutsigbare synspunkter – pakket inn i et språklig tåkefyrverkeri. Les mindreRead less about review stating Utmattende oppramsing av forutsigbare synspunkter
