I trettitre essays undersøker Sven-Eric Liedman aldringen, som er like ubegripelig som den er subjektiv. Hva betyr det egentlig å være bestefar? Hvordan resonnerer en eldre mann rundt døden, sinnet eller lykken? Og hvordan kan språket, lesningen, dannelsen og kjærligheten forenes med det å bli gammel? «Mange har skrevet om alderdommen, men få av dem er over åtti. Vanligvis er de omtrent seksti. Da skriver man ikke helt fra innsiden, men forestiller seg snarere hvordan det er å bli eldre. Er man åtti eller mer, er man rutinert pensjonist. Det betyr imidlertid ikke at man vet hvordan alle andre har det. Det jeg kan gjøre, er å levere et personlig vitnesbyrd om hvordan det er å bli gammel. Formen jeg har valgt er essayet, med sin uregjerlige frihet, sine raske kast, øyeblikksbilder, korte resonnement, refleksjoner. Kanskje det finnes noe overskuelig i selve det uoverskuelige.»
