Martin Tranmæl stod sentralt i norsk arbeiderbevegelse i første halvdel av 1900-tallet. Han ble landskjent da han stod i spissen for den radikale Fagopposisjonen av 1911, som bidro til at venstrefløyen i Arbeiderpartiet fikk flertall i 1918. Tranmæls rolle i partiet var så sentral at medlemmene av andre ble kalt tranmælitter.
I store deler av perioden fram til 1960-årene var Martin Tranmæl arbeiderbevegelsens uformelle leder. Riktig nok satt han i partiets sentralstyre fra 1918 til 1963, og i sekretariatet i LO største delen av perioden fra 1918 til 1946, men ikke som formell leder. Han var imidlertid landsmøtevalgt redaktør av Socialdemokraten/Arbeiderbladet fra 1921 til 1949. Fra den posisjonen kunne han sette dagsordenen og påvirke bevegelsens indre og ytre liv.
