”Dømt - men ikke av bygda”. Det var tittelen på en reportasje i VG om ordføreren i Leksvik, Elias Grande, som måtte sone en lang straff i Botsfengslet for å ha skaffet bygda en industribedrift. Da bedriften gikk konkurs og banken måtte likvidere, ofret han hele familiens formue på å betale tilbake hva han betraktet som æresgjeld.
Ordføreren og bygdehøvdingen Elias Grande, var både bankkasserer og gründer av Leksviks første industribedrift. En dobbeltrolle som skulle få fatale følger for ham: Han ”forskutterte” lån fra det offentlige med bankens midler, og då lånetilsagnet ble trukket, endte det med konkurs for Leksvik Edelmetall, og med at banken røk. Hovedpersonen ble dømt til lang fengselsstraff.
Dette er en historie med stor moralsk appell i vår tid. Som det heter i innledningen til ett av kapitlene: ”Elias som menneske og karakter? Han var en visjonær. Det stikk motsatte av en egoist: Han levde for å gjøre andre vel. Det var bygdas vel og fremtid som drev ham til de handlingene han ble dømt for. Han lånte og ga bort. Hjalp alle andre. Og fikk liten hjelp tilbake da han selv trengte den som aller mest.”