Jeg ble født samtidig som dette århundret, som innimellom virker som et øyeblikk. Jeg var 77 år da jeg laget min siste film.
For meg var møtet med den surrealistiske gruppen av avgjørende betydning, og det ar bestemt resten av livet mitt. Etter En andalusisk hund var det ikke engang mulig for meg å drømme om å lage en såkalt kommersiell film. Jeg ønsket for enhver pris å være surrealist.
Surrealismens egentlige mål var ikke å skape en ny litterær, kunstnerisk eller filosofisk bevegelse, men å få samfunnet til å eksplodere, og forandre menneskers liv. Vår moral støttet seg på andre kriterier, den lovpriste lidenskapen, mystifikasjonen, hånen, den svarte humoren og røstene fra dypet. De fleste surrealistiske fornemmelsene var riktige.
Ateismen - i hvert fall min form for ateisme - fører nødvendigvis til at man aksepterer det uforklarlige. Hele vårt univers er et mysterium.
Jeg elsker drømmer. Hver natt oppstår milliarder på milliarder av bilder, som innhyller jorden i en kåpe av tapte drømmer. Jeg tror at filmen har en form for hypnotiserende makt på publikum.
