Denne boka er den første større biografien om Andreas Faye (1802-1869), en av nybrottsmennene i det nye Norge etter 1814. Han var sokneprest og prost, lærer og rektor, historiker og lærebokforfatter, folkeminnesamler og kulturminneverner, han virka for moderne jordbruksmetoder og mot alkoholmisbruk, var ordfører og stortingsmann.
Faye var den første som skrev ei norgeshistorie som gikk helt fram til 1814. Det gjorde han i sin aller første publikasjon (1831), ei bok med faglige kvaliteter som gjorde at han 29 år gammel blei innvalgt som medlem i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Seinere kom Norges Historie i tre nye utgaver fram til 1856, blei oversatt til svensk (1842) og tysk (1851) og utgitt i USA i 1892. Læreboka Udtog af Norges Riges Historie for allmueskolen (1834 og seinere) bante veg for historie som eget fag i skolen.
To år etter norgeshistoria gav Faye ut et nytt hovedverk, Norske Sagn (1833), som representerer starten på folkloristikken som vitenskap i Norge. Dette verket, med andre utgave 1844 (Norske Folke-Sagn, opptrykt 1948), har fram til nå inspirert ulike kunstnere - fra Welhaven, Ibsen og Th. Kittelsen til regissøren Bentein Baardson, filmskaperen Anja Breien og den amerikanske romanforfatteren Nathan Hill. Kittelsens oppfatning av nøkk, nisser og troll hadde han fra Fayes sagn, og kunstnerens verk om «Pesta» bygde direkte på Fayes sagn om Svartedauden. Mange av Fayes sagn er oversatt til tysk og engelsk, og en fullstendig italiensk oversettelse kom i 2014.
Som bestyrer og førstelærer ved lærerseminaret i Holt bygde Faye på de fremste internasjonale pionerene innen pedagogisk teori og metode, og han gav sjøl ut et grunnleggende pedagogisk verk, Almuskolen (1853).
Femti år etter 1814 blei Faye bedt av Selskabet for Norges Vel om å skrive ei jubileumsbok. Det blei et nytt hovedverk: Norge i 1814. Faye blei 1864 innvalgt som medlem av Videnskabsselskabet i Christiania (nå: Det Norske Videnskaps-Akademi) og utnevnt til Rid
