En sjelden selvbiografi om en afghansk oppvekst og et innblikk i Afghanistans eldgamle kultur og tradisjoner.
For den unge Qais Akbar Omar var Kabul først byen med den store hagen. Her satte han opp drager med sin fetter Wakeel fra taket til bestefarens hus. Her bodde han sammen med foreldrene, onkler og tanter, fettere og kusiner. Det var en paradisisk tilværelse med poesiopplesninger, vakre tepper og familiesammenkomster.
Så starter borgerkrigen, og de befinner seg i skjæringspunktet av kampene. Dag for dag blir konflikten mer blodig. Til slutt må storfamilien flykte, og de finner ly i en gammel festning som tilhører en venn av familien. Krigen innhenter dem, og de prøver gang på gang å flykte ut av landet.
Underveis bor de i de gamle hulene bak de nå ødelagte Buddha-statuene, og søker tilflukt hos slektninger blant nomadene. Omars ungdomstid tilbringes på flukt, men underveis lærer en døvstum ung kvinne ham å veve. Slik finner han det som skal bli meningen med livet hans.
Qais Akbar Omar forteller på sin personlige måte hva tre tiår med krig har gjort med Afghanistan og et stolt folk. "Og festningen hadde ni tårn" er en av de få selvbiografiske fortellingene som er skrevet av en afghaner. Omars historie gir et nært og sterkt innblikk i en kultur som er både eksotisk og fengslende, og som ingen krig har klart å ta helt knekken på.
